Restitusjonssaken
1995-2000
Et historisk og økonomisk oppgjør
I mai 1995 skrev journalist Bjørn Westlie om «Det norske jøde-ranet» i avisen Dagens Næringsliv, og etter påtrykk fra flere hold nedsatte regjeringen et offentlig utvalg for å kartlegge plyndringen av jødisk eiendom. Skarpnesutvalget kom ikke til enighet, og utvalgsmedlemmene Berit Reisel og Bjarte Bruland, som representerte de mosaiske trossamfunn, leverte en egen mindretallsinnstilling. I 1999 vedtok Stortinget et restitusjonsoppgjør basert på dokumentasjon fra denne innstillingen. Det norske oppgjøret betegnes som unikt i europeisk sammenheng.
Holocaust var også en historie om plyndring. Den 26. oktober 1942 innførte Quisling-regimet loven om inndragning av jødisk eiendom til fordel for staten.
Vi hadde noe, de tok fra oss alt, vi fikk ingenting tilbake.
Å være en offentlig jødisk stemme i storsamfunnet var i denne perioden både krevende og givende.
Etter krigen fikk de overlevende jødene lite tilbake på grunn av krigserstatningens regelverk. Restitusjonsbeløpet ble delt i et individuelt og et kollektivt oppgjør. De mosaiske trossamfunn i Oslo og Trondheim ble sikret økonomisk, og det ble opprettet
et senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter med grunnkapital fra det kollektive oppgjøret. Det ble bevilget midler for å gjenoppbygge jødisk kultur utenfor landets grenser, og det ble reist et nasjonalt minnesmerke på Akershuskaia i Oslo over de deporterte jødene fra Norge. Restitusjonsoppgjøret ble et veiskille. Trossamfunnene og deres institusjoner ble styrket, synagogen fikk et restaureringsløft, og bygningsmassen kunne endelig oppgraderes. Det ble etablert jødiske museer i Oslo og Trondheim, og sammen med DMT bidrar disse med informasjon og holdningsskapende arbeid rettet mot skoleelever og det vanlige publikum.
