De ville hjem
1940-1955
Majoriteten av de norske jødene som hadde overlevd i eksil i Sverige,
kom tilbake etter frigjøringen. For dem var Norge fedrelandet, der hadde de sine hjem, sine venner og sitt virke. I august 1945 ble synagogen gjenåpnet med kronprins Olav til stede. Kongehusets nærvær opplevdes som en velkommen støtte til fortsatt jødisk liv i Norge. DMT hadde mistet sin rabbiner og kantor samt mange andre ledere. Seremonien ble derfor ledet av rabbiner og kantor fra København.
Friheten er gjenvunnet for denne synagoge. Menigheten er samlet for å begynne et nytt jødisk liv. Ale er kommet, og dog ikke alle.
Foto: Dagbladet
Mens gledesrusen var overveldende i den norske befolkningen for øvrig, var følelsene hos de norske jødene langt mer sammensatt. De var lettet over å kunne sette sine ben på norsk jord igjen, men også preget av bunnløs sorg, og det var mange ubesvarte spørsmål. Hva hadde skjedd med de deporterte, med hus og eiendeler?
«Så kommer vi tilbake. Til et folk som jubler av lykke. Jeg tror jeg tør si at vi ikke har plaget dere med vår sorg, med de fantastiske tap vi har hatt. Vi er kommet tilbake – alene.»
Berhard Goldberg
Den høyest dekorerte jødiske soldaten
Utdrag fra DMTs interimsstyres møteprotokoll i Stockholm, september 1944, som bekrefter vedtaket om å gjenetablere jødisk liv i Norge. Det var likevel ingen selvfølge å returnere. Det store spørsmålet var: Ville det være mulig å gjenoppbygge både
et sunt indre jødisk liv og reparere tilliten til det norske samfunnet – var befolkningen så forgiftet av antisemittisme at de ikke kunne leve der?
Foto: Jødisk Museum Oslo
Folketellingen fra 1946 viser at 559 jøder bodde i Norge, hvorav 290 i Oslo og 81 i Trondheim. 188 bodde andre steder i landet. Vel halvparten av den registrerte jødiske befolkningen var blitt drept. Det var flest kvinner som kom tilbake. Mange var enker og mødre. En del fikk etter hvert ikke-jødiske ektefeller, bosatte seg utenfor Oslo og mistet kontakten med synagogen.